25 på eventyr i eventyrlige Kautokeino
Om du er 16 eller passert 70, spiller det ingen rolle når du drar på tur med åpent sinn. Teambuilding-turen til Kautokeino ble en stor opplevelse og et minne for livet i møte med samisk lynne, kultur, tradisjoner og naturopplevelser.
For de fleste var det grytidlig oppstandelse fredagen for å rekke tidlig fly til Alta fra Gardermoen. Alt gikk etter planen til vi landet i Finnmark. Der manglet det en koffert. Nok klær og varme klær må man ha i kalde nord, så det ble shopping i Alta for reiseleder Rita før vi kunne dra videre. Ifølge Johan guide tar samene bare av stillongsen når de drar til Syden, men bruker ullsokker i sandalene…
Kjøreturen fra Alta til Kautokeino tar rundt to timer. Det var innlagt lunsjstopp på Suolovuopmi Fjellstue underveis, og steikt røye og hjemmelaget multebæris falt i smak hos et sulten reisefølge. Noe forsinket, men som på resten av turen: tid tar man som den kommer. «Dere er på tur og skal kose dere. Ikke stresse med å følge klokka», sa Johan guide. Han sørget for både faktainformasjon, spøkelseshistorier, kjappe replikker og joik underveis på turen.
Et lite bryllup med bare 650 gjester
Det er noe magisk ved å sitte tett rundt et bål i en tradisjonell lavvo. Bli servert den fineste bidos (reinsdyrsuppe) som vanligvis lages til bryllup og bålkokt kaffe. Høre Odd-Arne og Torill fortelle om tradisjoner og sterke bånd til familien. De to er fetter og kusine, men på samisk regnes det som bror og søster. Og de er begge flinke fortellere.
Artige historier om frierferder og medgift fikk latteren fram. Torill hadde et lite bryllup med bare 650 gjester. Vanligvis inviteres mellom 1000 og 2000 gjester. Gjerne til feiring i tre dager. Det var interessant å høre om joikens betydning, at den er personlig for hver enkelt og endres i løpet av livet. Uten å forstå ordene, skjønte vi at den ene er rolig og ettertenksom, den andre livlig og ikke alltid like gjennomtenkt da Torill joiket døtrenes joiker som eksempel.
Mette av bidos og mange inntrykk, bar det ut i natta på skuter og slede igjen. Overskyet vær sørget for at vi ikke fikk sett nordlys, men det gjorde ingenting med så mange andre opplevelser å ta med inn i søvnen.
Lassokasting og viddekamp
Lørdagen var alle klare til dagens eventyr i god tid før vi ble hentet med skuter og sleder utenfor hotellet. Denne gangen ble alle stablet på åpne sleder. Med avhopp/påhopp innimellom på grunn av føret. God oppvarming til utfordringene i Aslaks villmarkscamp.
Aslak er nesten like kjapp i replikken som han er til å kjøre rein. Når det gjelder det siste, så har han de to raskeste tidene i reinkappkjøring i verden. Det ble med andre ord mye fliring i løpet av formiddagen, selv når det han fortalte om klær, rein, sleder, utstyr og lasso var rammest alvor.
Vi ble delt i to grupper og kastet oss uti det med reinsdyrkjøring og lassokasting. Lassoen var det mange som fikk ganske bra til og treffprosenten på reinhornene var rimelig høy. Da det var tid for viddekamp med kåring og premie, kom konkurranseinstinktet fram hos de fleste. Til slutt sto de to eldste eventyrerne igjen i finalen, som måtte avgjøres på omkast. Edel kastet først, og bommet så vidt. Øystein avgjorde med et sikkert og elegant treff. Kanskje greit for husfredens skyld at hun ikke vant over ektemannen, konkluderte Edel med et smil.
Ikke lett å få fart på reinen
Reinsdyrkjøringen ble like underholdende, om enn på en annen måte. Venstre fot på meien, høyre kne på sleden, et tau på sleden å holde seg fast i med høyre hånd og styretauet til reinen i venstre hånd. Noen gode råd som: Dra hardt i styretauet om reinen forsøker å stikke ut av banen. Bli på sleden om den velter eller reinen stikker ut av banen.
Litt hjelp for å få reinen i fart, så bar det avgårde på egenhånd rundt banen. I høyst varierende fart. Den ene kjørereinen trasket rundt banen i meget bedagelig tempo uansett hvor mye kjøreren «sjoet» på den. Den andre holdt god fart til den hadde passert nummer en, og loffet deretter bedagelig videre.
Kraftkost med kokt reinsdyrkjøtt, potet og buljong til lunsj avsluttet besøket og var en god opplading til ettermiddagens opplevelser. Reinsdyr ble byttet ut med skutere utenfor hotellet, og det var tid for skutersafari. Noen forsinket etter programmet, men tid tar man som kjent som den kommer.
Skutersafari og isfiske
Å kjøre skuter selv er mye artigere enn å sitte på slede. Med et noe tregt og bløtt føre, fikk eventyrerne også litt utfordringer underveis. Flere kjørte seg fast i løpet av turen. Det ble løst ved godt samarbeid og bokstavelig talt felles løft fra de som var nærmest i skuterfølget.
Vel framme ved Suohpatjávri lavvo var det frislepp på vannet for de som ville leke seg på skuteren. Et 15-talls hull ble borret i den 50-60 cm tjukke isen og mange prøvde seg på isfiske. Det er von i hangande snøre, men det ble med vona for alle bortsett fra Edel. Hun danket ut både mannen og resten av følget og halte opp to flotte abborer.
Odd-Arne hadde fyrt opp i lavvoen, og eventyrerne kunne både varme seg, få bålkokt kaffe og pølser mellom slagene. Ingen hadde lyst til å dra tilbake til hotellet, og vertskapet hastet ikke på for å returnere heller. Så det lakket mot kveld før følget returnerte i lett snødrev.
Fantastiske Juhls`
Skuterdresser ble byttet med penklær på hotellets restaurant Doutar lørdagskvelden. Sik i forretten, reinsdyrfilet til hovedrett og tilslørte samepiker til dessert gikk ned på høykant. Rundt bordene gikk praten om dagens opplevelser, og en idè om å bli med på vårflytting av rein ble født. Så kanskje blir en liten gjeng av eventyrerne med Odd-Arne og familien om to år.
Søndagen kom altfor fort, og det var tid for å pakke koffertene i bussen og sette kursen for Juhls` sølvsmie. Et fantastisk bygg med et fantastisk innhold og en fascinerende historie. Siden det var søndag, jobbet ingen av sølvsmedene, men vi fikk en interessant guidet tur. Shoppet ble det også, både sølvsmykker og andre ting som er fine å ha som et fysisk minne fra turen.
Andre minner er det rikelig av. Turen var den første til Finnmark for ganske mange. Opplevelsene underveis har fått flere til å ville komme tilbake på egenhånd, og vi var mange som gjerne skulle blitt litt lenger. Etter en solid burgerlunsj i Alta, var det ikke bønn lenger og flyplassen ventet. Der ble det gjensyn med Ritas koffert som fikk bli med henne hjem igjen.
Opplevelser gir også felles grunn for videre kontakt med nye bekjente, og det kommer det garantert til å bli blant de 25 eventyrerne etter Kautokeino også.